«Oss» og «dem»

Skoleturene er en sjelden anledning til å arbeide med menneskeverd, menneskerettigheter, diskriminering, rasisme, antisemittisme og mobbing. Elevene står ansikt til ansikt med grusomhetene fra andre verdenskrig. Det gir dem en unik sjanse til å tenke over viktige verdispørsmål også i vår egen tid.

Målet med opplegget er å koble opplevelsene fra reisen til dagens utfordringer og til elevenes eget liv. I sentrum står de psykologiske mekanismene som finnes i oss alle. Vi danner grupper, tenker i kategorier som «oss» og «dem», og utvikler stereotypier og fordommer. Det kan i sin tur føre til forskjellsbehandling.

Når elevene forstår disse mekanismene, forstår de bedre hvordan Holocaust kunne skje, og hvorfor diskriminering skjer i dag. Når de i tillegg lærer om menneskerettighetene som verdens svar på «Aldri mer!», ser de at noe positivt kan vokse ut av negative erfaringer.

Opplegget viser hvordan temaene kan arbeides med samlet. Læreren står fritt til å velge ut øvelser og oppgaver og tilpasse dem til egen klasse. Det passer til kompetansemål i samfunnsfag og KRLE.

Rettferdighet og urettferdighet er noe ungdom har sterke følelser for og vet mye om. Ved å bruke elevenes egne erfaringer legger du et godt grunnlag for senere arbeid med diskriminering og mobbing. Det hjelper dem også å forstå ideen som rettsstaten og menneskerettighetene bygger på.

1. Spør: Hvilket ord eller hvilken følelse tenker dere på når jeg sier urettferdighet? Gi elevene 15–20 sekunder, og skriv opp alle svarene. Listen blir som regel full av negative ord: juks, sinna, konflikt, krig.
2. Konkluder: Dere vet godt hva urettferdighet er, og vi liker det ikke. Gå gjerne dypere: Hvorfor liker vi ikke urettferdighet?
3. Spør videre: Hva er rettferdighet, og hvordan kan vi skape det? La elevene snakke to og to i et par minutter, ta en runde og skriv opp stikkordene.
4. Kommer ikke disse poengene fram, peker du selv på dem: like regler for alle, lik behandling, ingen forskjellsbehandling.

• Rettferdighet er en grunnleggende verdi. I en fotballkamp har begge lag elleve spillere og de samme reglene. Noe annet ville vært absurd.
• Lovene i Norge og andre moderne land bygger på rettferdighet. Det gjør også menneskerettighetene: alle har de samme rettighetene.
• Vis bildet av Fru Justitia og spør: Hvorfor har hun bind for øynene? Hun skal ikke se hvem som står foran henne. En rettferdig dommer dømmer handlingen, ikke personens kjønn, hudfarge eller sosiale status. Alle er like for loven.
• Bak rettferdigheten ligger et annet prinsipp: alle mennesker er like mye verdt. Alle har det samme menneskeverdet.

To øvelser viser hvorfor vi mennesker danner grupper og tenker i kategorier. De viser også at identiteten vår er en sammensatt blanding av arv, miljø og egne valg. Målet er at elevene ser andre som individer, ikke bare som en del av en gruppe.

Elevene står i ring med lukkede øyne. Si at de snart vil kjenne en liten berøring på pannen. Gå rundt og fest en prikk i pannen på hver elev. De fleste får røde, gule eller grønne prikker. Bare én får en hvit prikk, og bare én får en svart.

NB: Velg elever som tåler å «stå alene» til den hvite og den svarte prikken.

Si så: Nå kan dere åpne øynene og danne grupper! Ikke si noe om hvordan, og ikke svar på spørsmål. Poenget er å se hvordan grupperingen skjer.

Som regel finner elevene sammen etter farge, selv om ingen ser sin egen prikk. De to med hvit og svart prikk blir ofte stående utenfor, eller de danner en gruppe sammen.

Gjerne mens elevene fortsatt står i gruppene:

• Var det vanskelig å danne grupper? Hjalp dere hverandre? Hvordan?
• Hvorfor grupperte dere dere slik? Jeg sa jo ingenting om hvordan.
• Hvordan fant dere ut hvilken farge dere hadde?
• Til noen i de store gruppene: Hvordan føltes det å «finne» gruppen sin? Hvorfor føles det godt å høre til?
• Til eleven med hvit eller svart prikk: Hvordan føltes det å stå utenfor? Hvordan skjønte du at du ikke hørte til? Prøvde du å komme inn i en gruppe?
• Til alle: Hvilke «prikker» bærer vi til vanlig? Hva legger vi vekt på, ofte helt ubevisst, når vi finner sammen med andre?

Oppsummer: Mennesker er sosiale og danner grupper i alle kulturer og til alle tider. Grupper gir trygghet og fellesskap, og kategorier gjør verden enklere å forstå. Med én egenskap kan vi tenke på mange mennesker samtidig: fotballspillere, nordmenn, eldre, Vålerenga-supportere. Men det som samler, splitter også. Når vi husker hvor vondt det er å stå utenfor, kan vi kanskje oftere invitere andre inn.

Prikkøvelsen viser hvor lett vi lager grupper. Identitetsøvelsen viser hvor unike og sammensatte vi er. Til sammen viser de at vi forenkler virkeligheten når vi tenker i grupper.

Alle står på den ene siden av rommet. Du roper opp en egenskap eller tilhørighet, og de som har den, går over til den andre siden. Så samles alle igjen, og du roper opp en ny.

Lag lista på forhånd, med en blanding av arv, miljø og egne valg. For eksempel: liker matte, har søsken, har blå øyne, snakker mer enn to språk, spiller et instrument, er medlem i en organisasjon, kan lage vafler, er keivhendt, har foreldre eller besteforeldre fra utlandet, er forelsket, liker pizza, driver idrett.

Spør hvorfor de tror de gjorde øvelsen. Poenget er at alle er sammensatte, og ingen er like. Spør så: Er det bare vi selv som bestemmer identiteten vår? Hva påvirker hvem vi blir? Skriv opp svarene, og sorter dem i tre grupper:

Vi mennesker er mye. Derfor kan det føles urettferdig når bare én egenskap blir trukket fram. Det er ofte det som skjer ved mobbing og diskriminering, og ofte gjelder det noe personen ikke har valgt selv.

Spør: Kan dere finne eksempler der bare én egenskap ved en person blir trukket fram i mobbing? Det kan være utseende, men også «gode» egenskaper som «nerden» eller «geniet». Det kan også være ord som «jøde», «homo» eller «innvandrer» brukt som skjellsord.

Den som blir mobbet, kan ikke velge bort egenskapen. Det er de andre som velger å trekke den fram. En tenåring med bosnisk bakgrunn ble spurt hvor lenge han hadde vært flyktning i Norge. Han svarte sint at han hadde bodd her mer enn halve livet: hvor lenge måtte han bo her før han sluttet å være flyktning?

Stereotypier er forenklede bilder av grupper: nordmenn går på ski, franskmenn elsker vin. Be elevene finne flere eksempler.

Journalisten Walter Lippmann innførte begrepet og kalte stereotypier «bilder i hodet». Vi får dem oftere fra andre enn fra egne erfaringer. Fordi vi ser det vi venter å se, endres de ikke alltid når vi møter noen fra gruppen.

Å kategorisere er normalt, og vi kan ikke klare oss uten. Men stereotypier setter mennesker i bås, og individet forsvinner. Mange nordmenn hater å gå på ski, og mange muslimer er ikke religiøse. Det er alltid mennesker som møtes, ikke grupper eller kulturer.

Stereotypier kan endres når vi møter noen som ikke passer inn i bildet. Fordommer er derimot «frosne» stereotypier, altså dommer på forhånd. Den som har fordommer, endrer sjelden mening, selv med ny kunnskap.

Stereotypier og fordommer overføres gjennom oppdragelse, skole, medier og hverdagsliv. Når de skaper avstand, snakker vi mindre sammen. Da får vi færre sjanser til å rette dem opp, og fiendebilder vokser lettere fram.

Minoriteter er få, så mange i befolkningen har ingen direkte kontakt med dem. Den som ikke kjenner en asylsøker, en same, en jøde eller en homofil, påvirkes lettere av forenklingene i samfunnet og mediene. Nyheter trekker fram det uvanlige og dramatiske, ikke hverdagslivet og alt vi har felles. Slik blir avstanden mellom «oss» og «dem» større, selv om vi ikke er så ulike. Minoriteter kan også ha stereotypier og fordommer mot majoriteten og mot andre minoriteter.

Politikere og andre har brukt disse mekanismene bevisst gjennom historien. I krig og konflikt har propaganda fremstilt «de andre» som mindreverdige. Litteraturforskeren Gayatri Spivak kaller dette annengjøring (på engelsk othering). Når «de andre» blir gjort mindreverdige, blir «vi» samtidig bedre. Da blir annerledeshet et politisk våpen, for eksempel for å forberede folk på krig.

Andre verdenskrig viser hvor galt det kan gå når disse mekanismene brukes bevisst for å sette folkegrupper opp mot hverandre. Omfanget ble så enormt fordi det var staten selv som satte i verk diskrimineringen, overgrepene og til slutt drapene. Hele statsapparatet, med militære, politi og byråkrater, gjennomførte politikken.

Nazismen bygget på at noen mennesker var mer verdt enn andre. Jøder, rom og sinti, homofile og funksjonshemmede ble definert som mindreverdige.

Ved å bruke stereotypier og lage diskriminerende lover gjorde nazistene forskjellsbehandlingen til en del av staten. Gradvis mistet jødene sine menneskerettigheter.

• 1933: Jøder fjernes fra offentlige stillinger, blant annet som dommere og embetsmenn. Antallet jødiske elever og studenter begrenses. 10. mai brennes bøker på bokbål i mange universitetsbyer.
• 1933–35: Jødiske kunstnere, musikere og journalister stenges ute fra kulturlivet. Benker og parker merkes «bare for ariere».
• 1935: Nürnberglovene. Jøder mister statsborgerrettighetene sine. Blodsvernloven forbyr ekteskap og kjærlighetsforhold mellom jøder og «tyskblodige», og brudd straffes med fengsel eller tukthus. Hvem som er jøde, avgjøres av besteforeldrenes avstamning, ikke av egen tro.
• 1938: Jødiske leger og advokater mister retten til å utøve yrket. Etter Krystallnatten (9.–10. november) stenges jøder ute fra næringslivet og fra kino, teater og konserter. Jødiske barn kastes ut av de offentlige skolene.
• 1939: Jøder må levere fra seg smykker og edelmetaller. De mister vernet som leietakere og tvinges inn i egne «jødehus».
• 1941–42: Alle jøder over seks år må bære jødestjerne. Utvandring forbys, og deportasjonene østover begynner. Jøder må levere fra seg sykler, skrivemaskiner, radioer og elektriske apparater.

Etter arbeidet med krigens forbrytelser og Holocaust er det naturlig å presentere menneskerettighetene som verdens svar på kravet om «Aldri mer!». 10. desember 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Den slår fast at alle mennesker har det samme menneskeverdet, og derfor de samme rettighetene. Dette er ikke-diskrimineringsprinsippet i artikkel 2:

Menneskerettighetene gir alle mennesker rett til blant annet liv, frihet, sikkerhet, ytringsfrihet, tros- og livssynsfrihet, stemmerett, skolegang, mat og helsehjelp, og vern mot å bli fengslet uten dom. Rettighetene tilhører individet, og pliktene ligger hos staten. Når en stat slutter seg til en konvensjon, forplikter den seg til å følge den i egne lover.

• Konvensjonen mot rasediskriminering (1965)
• Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966)
• Konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966)
• Kvinnekonvensjonen (1979)
• Torturkonvensjonen (1984)
• Barnekonvensjonen (1989)
• Konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (2006)

Fordi Norge og de fleste andre land har forpliktet seg til menneskerettighetene, er det forbudt å diskriminere på grunn av for eksempel etnisitet, kjønn, religion eller seksuell orientering. En stat har ikke lov til å føre en politikk som den nazistiske. Likevel er det vanskelig å få bukt med all diskriminering, fordi mennesker fortsatt kan ha negative holdninger bygget på stereotypier og fordommer. Bare når vi kjenner mekanismene, kan vi stå imot dem.

Etter reisen kan du samle trådene. Knytt elevenes opplevelser til menneskeverd, menneskerettigheter og likeverd, og legg vekt på ansvaret hver enkelt har for egne holdninger og handlinger.

Statene har ikke lenger lov til å lage diskriminerende lover. Likevel blir mennesker diskriminert og mobbet hver dag, i alle land. Da er det viktig at vi tør å si fra og stå opp for det som er rett. Målet er å styrke den gode muligheten som finnes i oss alle: til å våge å være medmenneske.