Begreper

Demokrati betyr folkestyre, av gresk demos (folk) og kratos (makt). Athen innførte demokrati rundt 500 år før vår tidsregning. Der kunne alle borgere være med og bestemme, men kvinner og slaver regnet ikke som borgere.

I et demokrati går makten ut fra folket. Folket velger ledere og representanter, og regjeringen må ha flertallets støtte. Viktige kjennetegn er allmenn stemmerett, rettssikkerhet, ytrings- og organisasjonsfrihet og retten til å danne partier.

Gjennom det meste av historien har konger, diktatorer eller små grupper styrt. Mange land er fortsatt ikke demokratier.

Diktatur er en styreform der makten ligger hos én person (en diktator) eller en liten gruppe, uten at folket kan velge dem bort. Hitler, Stalin og Franco er eksempler på diktatorer.

• Autoritært diktatur: Opposisjon er forbudt og folk må adlyde, men staten prøver ikke å styre hele livet deres.
• Totalitært diktatur: Staten vil kontrollere alle sider av livet, også hva folk tenker, leser og gjør på fritiden. Nazi-Tyskland og Sovjetunionen under Stalin er eksempler.
• Kollektivt diktatur: En gruppe har makten, for eksempel et ettpartistyre eller en militærjunta.

Nasjonalisme er ideen om at en nasjon bør ha politisk selvstyre, gjerne i form av en egen stat. En nasjon (av latin natio, slekt) er et fellesskap av mennesker som føler at de hører sammen gjennom språk, historie, kultur eller religion. En stat er et landområde med en regjering. Mange stater rommer flere nasjoner.

Det er vanlig å skille mellom to typer:

• Etnisk nasjonalisme: Nasjonen bygger på felles avstamning og historie. Bare de som «hører til» av fødsel, kan være med, så fellesskapet blir lukket. Den har røtter i nasjonalromantikken på 1800-tallet, som dyrket eventyr, folkeviser, dialekter og bygdekultur.
• Borgerlig nasjonalisme: Nasjonen bygger på idealene fra den franske revolusjonen. Alle som slutter opp om statens lover og verdier, kan bli borgere, uansett bakgrunn. USA, Canada og Australia er eksempler.

Fascisme er en ideologi som oppsto i Italia etter første verdenskrig, i en tid med politisk uro og økonomisk krise. Benito Mussolini startet bevegelsen i Milano i 1919. Navnet kommer fra det romerske symbolet fasces, et knippe stokker med en øks, som sto for samhold og makt.

Fascistene tok makten i 1922 og gjorde Italia til en diktaturstat. Motstandere ble arrestert, mishandlet og drept, og pressen ble sensurert. Italia invaderte Albania i 1939, gikk inn i andre verdenskrig på Tysklands side i 1940 og angrep Hellas og britene i Nord-Afrika. Etter nederlag og de alliertes landgang på Sicilia ble Mussolini avsatt i 1943. Han ble tatt og skutt av italienske partisaner 28. april 1945.

Det oppsto fascistiske bevegelser i flere land, blant annet Spania, Romania, Ungarn og Norge (Nasjonal Samling). Felles for dem var:

• Nasjonen er viktigere enn individet.
• Demokrati og liberalisme avvises, og en sterk leder skal styre.
• Propaganda, uniformer og streng organisering skal skape lydighet.
• Vold brukes mot politiske motstandere, særlig kommunister.

Nazisme, eller nasjonalsosialisme, er en ideologi som oppsto i Tyskland etter første verdenskrig. Rundt to millioner tyskere var drept, og landet var preget av nederlag og økonomisk krise. Det lille Tysk arbeiderparti ble stiftet i München i 1919. Adolf Hitler ble sendt av hæren for å overvåke partiet, men meldte seg inn. Partiet ble omdøpt til NSDAP i 1920, og Hitler ble leder i 1921.

NSDAP kom til makten i januar 1933, og samme år ble alle andre partier forbudt. All makt ble samlet hos Hitler som «Führer» (fører).

Nazismen bygde på en raseteori, som Hitler skrev om i boken Mein Kampf. Ifølge den var menneskene delt i raser i en evig kamp, og den «ariske» rasen var overlegen. Jødene ble sett på som en fiende som ødela folket. Kommunister, sosialdemokrater og andre motstandere skulle fjernes.

Straks nazistene tok makten, ble jøder trakassert og presset ut av arbeidslivet. Motstandere ble slått, fengslet og drept. I 1939 startet Tyskland andre verdenskrig, og under krigen gjennomførte nazistene folkemord.

Nynazisme er bevegelser som etter 1945 har ført videre nazistiske ideer: rasisme, nasjonalisme, førerdyrking og vold. Ordet brukes også løst om høyreekstreme grupper, men ikke alle slike grupper er nynazistiske.

Nynazistiske grupper finnes i de fleste europeiske land. Noen skjuler båndene til nazismen, mens andre bruker nazistiske symboler åpent. De retter seg mot innvandrere, muslimer, jøder, homofile og politiske motstandere. Mange sprer en egen versjon av historien, der Holocaust bagatelliseres eller benektes.

I Norge oppsto små nynazistiske grupper fra 1970-tallet. Norsk Front ble stiftet i 1975, og personer fra miljøet sto bak bombeangrepet mot 1. mai-toget i Oslo i 1979. Den mest kjente gruppen i dag er Den nordiske motstandsbevegelsen.

Kommunisme er en ideologi om et samfunn der fabrikker, jord og andre produksjonsmidler eies i fellesskap, og der goder fordeles etter behov. Ordet kommer av latin communis, felles.

Ideen vokste fram som et svar på de store forskjellene under industrialiseringen. De tyske filosofene Karl Marx (1818–1883) og Friedrich Engels (1820–1895) ga ut Det kommunistiske manifest i 1848. De så historien som en kamp mellom klasser: arbeiderne (proletariatet) mot borgerskapet, som eide fabrikkene. Etter en revolusjon skulle arbeiderne styre en tid gjennom «proletariatets diktatur». Til slutt skulle det oppstå et klasseløst samfunn uten stat.

Lenin mente at revolusjonen måtte ledes av et parti med en liten elite. Bolsjevikene hans tok makten i Russland i 1917. Resultatet ble et ettpartidiktatur, og det ble forbilde for blant annet Kina, Cuba, Vietnam, Nord-Korea og landene i Øst-Europa. Mange av disse statene ble preget av sensur, forfølgelse av motstandere og millioner av ofre. Det klasseløse samfunnet Marx beskrev, ble aldri virkelighet noe sted.

Radikal kommer av latin radix, rot. Radikalisme betyr å ville endre samfunnet fra roten, gjerne raskt og grunnleggende. Det motsatte er konservativ, som betyr å ville bevare det som er, og bare endre forsiktig.

Å være radikal er ikke det samme som å være ekstrem eller voldelig. Mange radikale ideer, som stemmerett for kvinner, er i dag helt vanlige. En radikal bevegelse kan også bli konservativ når den først har fått gjennomslag og vil bevare det nye. Om hvordan «oss» og «dem»-tenkning kan føre til fiendebilder, kan du lese i «Oss» og «dem».

Fundamentalisme er religiøse retninger som mener at de hellige skriftene er den absolutte sannheten, og at de skal danne grunnlaget for samfunnets lover og regler. I dagligtale brukes ordet om noen som er svært streng i troen sin.

Ordet ble brukt første gang i 1920 av den amerikanske journalisten Curtis Lee Laws om en retning blant protestanter i USA. Etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979 ble det vanlig å bruke ordet om retninger i alle de store religionene.

Fundamentalistiske grupper vil gjerne «rense» religionen tilbake til det opprinnelige, og de er imot at politikk og religion skilles. Det er viktig å skille mellom grupper som arbeider fredelig for endring, og ekstremister som bruker vold for å nå religiøse og politiske mål.

Rasisme er forestillingen om at mennesker kan deles inn i raser, og at noen raser er mer verdt enn andre. Slike ideer er brukt til å rettferdiggjøre slaveri, kolonialisme, utnytting og drap.

På 1800- og 1900-tallet prøvde forskere å dele menneskeheten inn i raser etter hudfarge, hodeform og andre trekk. Moderne genforskning viser at det ikke finnes atskilte menneskeraser. Forskjellene innenfor en gruppe er ofte større enn forskjellene mellom grupper. I dag handler rasisme ofte like mye om kultur, religion og opprinnelse som om utseende.

Rasisme kan vise seg som hverdagsfordommer, som diskriminering, eller som en hel ideologi, slik som nazismen eller apartheid. FNs konvensjon mot rasediskriminering fra 1965 sier:

Se også øvelsene om stereotypier og fordommer i «Oss» og «dem».

Antisemittisme er hat mot jøder fordi de er jøder. Ordet ble gjort kjent i 1879 av den tyske journalisten Wilhelm Marr. Han ville gi jødehatet et «vitenskapelig» grunnlag og fremstilte jøder som en fremmed og farlig rase.

Jødehatet er likevel mye eldre. Allerede i de første århundrene etter Kristus ble jøder anklaget for å ha drept Jesus. I middelalderen ble de anklaget for å forgifte brønner, spre pest og drepe kristne barn. De ble stengt ute fra de fleste yrker, tvunget til å bo i egne gater og gettoer, måtte bære særskilte merker og ble jaget fra byer og land.

På 1800-tallet kom raseteoriene, og nazistene tok jødehatet til det ytterste. Planen de kalte «den endelige løsningen» hadde som mål å utrydde Europas jøder. Rundt seks millioner jøder ble myrdet. Antisemittisme finnes fortsatt, blant annet i konspirasjonsteorier som sprer seg på nettet. Antisemittisme finnes fortsatt, blant annet i konspirasjonsteorier som sprer seg på nettet. Se hvordan jødene steg for steg ble fratatt rettighetene sine i «Oss» og «dem»..

Apartheid betyr «atskillelse» på afrikaans. Det var den offisielle raseskillepolitikken i Sør-Afrika fra 1948 til 1994. Befolkningen ble delt inn i hvite, fargede, asiater og svarte. Systemet sikret det hvite mindretallet makten over politikk, jord og arbeidskraft.

Røttene går tilbake til europeisk kolonisering fra 1600-tallet, og de første raselovene kom tidlig på 1900-tallet. Da Nasjonalpartiet vant valget i 1948, ble raseskillet bygd ut i lov etter lov. Svarte mistet stemmeretten. Det ble forbudt å blande seg på busser, strender og parkbenker, og ekteskap mellom grupper ble forbudt. Svarte ble tvunget til å bo i egne områder med dårlige levekår.

Politikken ble fordømt over hele verden, og i 1974 ble Sør-Afrika utestengt fra FNs generalforsamling. I landet kjempet blant andre ANC og PAC mot apartheid. Nelson Mandela fra ANC ble arrestert i 1962 og dømt til livsvarig fengsel. Etter 27 år i fengsel og sterkt internasjonalt press ble han løslatt i februar 1990. I 1994 ble det holdt frie valg for alle, og Mandela ble landets første svarte president.

Folkemord (genocide) er forsøk på å utrydde mennesker fordi de tilhører en bestemt nasjonal, etnisk eller religiøs gruppe. Det er gjerningspersonene som bestemmer hvem som «hører til» gruppen, ikke ofrene selv.

Ordet ble laget i 1944 av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin, av gresk genos (folk, slekt) og latin -cide (drap). Det ble grunnlaget for FNs folkemordkonvensjon fra 9. desember 1948, som sier at folkemord er handlinger begått i den hensikt å ødelegge en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe, helt eller delvis:

• å drepe medlemmer av gruppen
• å påføre alvorlig fysisk eller psykisk skade
• å påtvinge levekår som skal ødelegge gruppen
• å hindre fødsler i gruppen
• å flytte barn med tvang fra gruppen til en annen gruppe

Alle som deltar, også statsledere, kan stilles til ansvar. I dag kan folkemord prøves av internasjonale domstoler.

Holocaust er nazistenes folkemord på Europas jøder. Ordet kommer fra gresk holokauston, «helt brent», og ble brukt om brennoffer. Det ble det vanlige navnet på folkemordet fra slutten av 1950-tallet og fikk særlig stor utbredelse på 1970-tallet. På hebraisk brukes ordet Shoah, katastrofe.

Nazistene delte menneskene inn i et hierarki av raser. Øverst plasserte de den «ariske» rasen, og nederst jøder og romanifolket. Begge gruppene ble forfulgt stadig hardere, helt til massedrapene startet. Også politiske motstandere, homofile, Jehovas vitner og mennesker med funksjonsnedsettelse ble forfulgt og drept. Noen bruker Holocaust om alle disse gruppene, mens Shoah brukes om folkemordet på jødene.

Rundt seks millioner jøder ble myrdet. Mellom 220 000 og 500 000 rom og sinti ble drept. Totalt drepte Nazi-Tyskland og dets allierte rundt 17 millioner mennesker gjennom forfølgelse og massedrap.

Menneskerettigheter er regler for hvordan stater skal behandle mennesker. De gjelder alle, uansett kjønn, alder, bakgrunn eller status, og de verner ofte mindretallet mot flertallet og de svake mot de mektige. Ytringsfrihet, rett til utdanning og vern mot tortur er eksempler.

FN ble opprettet like etter andre verdenskrig. I 1948 vedtok FNs generalforsamling Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som et svar på overgrepene før og under krigen. Den har 30 artikler. Siden har statene laget mange konvensjoner som er juridisk bindende. At land med ulike kulturer og livssyn har blitt enige om dem, viser at noen grunnleggende verdier kan deles av alle. Samtidig har hver av oss et ansvar for å respektere andres rettigheter.