Kildegransking

Den generelle delen av læreplanen peker på at vitenskapelig arbeidsmåte utvikler både kreative og kritiske evner, og at den er innen rekkevidde for alle. Barn og unge er naturlig nysgjerrige, fabulerende og eksperimenterende. Forskning er en måte å korrigere forutinntatte standpunkter, rådende teorier og gjeldende begreper på – og å utvikle nye.

I et prosjektarbeid vil eleven benytte ulike kilder for å belyse problemstillingen. Noen kilder vil kanskje være anbefalt av Aktive Fredsreiser, og noen vil eleven finne fram til selv. Vi foreslår flere filmer, dokumentarer og bøker som kan være nyttige redskaper, mens elevene selv finner fram til kilder på biblioteket, på internett og i arkiver.

Dersom man benytter historisk materiell i et prosjektarbeid, er det viktig å analysere kildenes pålitelighet og troverdighet, og dermed hvordan de egner seg til å rekonstruere fortiden. Under følger en beskrivelse av kildegransking og forslag til fremgangsmåte.

Historiske hendelser etterlater seg spor, såkalte levninger. Disse sporene kan fortelle oss noe om fortiden og omstendighetene rundt historiske hendelser eller personer. Slike levninger kan være redskaper, våpen, skjelettrester, hulemalerier, kunstgjenstander, lover, aviser, dagbøker, skjønnlitteratur, bilder, film og så videre.

Kildene kan deles inn på flere måter etter egenskaper. De kan deles inn i naturspor og menneskeskapte spor. Eksempler på naturspor er spor etter naturkatastrofer, mens menneskeskapte spor kan være bøker, musikk og redskaper. En annen inndeling er i tause og talende kilder.

Talende kilder er spor som formidler et bevisst budskap ved hjelp av symboler som tekst, tegn, lyd og bilder. De forteller noe utover seg selv. Bilder kan for eksempel gi oss informasjon om opphavspersonen, hennes eller hans holdninger og oppfatninger. Malerier kan fortelle oss hvordan kunstneren forestilte seg personer, hendelser og objekter. Skriftlige tekster kan gi oss informasjon om de historiske forholdene som skapte dem. Talende kilder kan være normative eller berettende.

Kildegransking er en praktisk fremgangsmåte for å rekonstruere historie. Man analyserer og sammenligner kilder og prøver om kildematerialet bekrefter antagelser. Det grunnleggende er at kildene er rester av en større helhet. Deler som mangler, er borte for godt, og rekonstruksjonen av fortiden bygger på det materialet som er tilgjengelig. Den kan derfor ikke fortelle oss om alle faktiske forhold rundt en hendelse, bare om noen sider av den. Det er viktig å være klar over når man trekker slutninger om fortiden.

I praksis kan fremgangsmåten variere, men kildegransking kan deles inn i fire trinn:

Man begynner med å lage seg en forestilling om hva man vil vite om fortiden. Deretter finner man ut hvilke kilder som er tilgjengelige og av betydning for å besvare spørsmålet. Det er viktig å få oversikt over relevant kildemateriell før prosjektet settes i gang, og å kartlegge hvor kildene finnes – i biblioteker, museer, arkiver, kataloger, håndbøker, bibliografier, brev, aviser og så videre. Man må også vurdere om noe tyder på at kilden ikke er ekte.

Kildematerialets egenskaper må observeres og analyseres kritisk ved å stille grunnleggende spørsmål om bakgrunnen: når og hvor kilden ble til, hvorfor den ble til og hvem som laget den. Datering, lokalisering og om kilden er fullstendig eller redigert, må vurderes nøye. Noen kilder kan man lese mye ut av, andre mindre. Når opphavet er bestemt, kan brukbarhet og relevans vurderes – kildens verdi avhenger av hva vi ønsker å finne ut.

Her tolkes talende kilder for å finne meningsinnholdet: budskapet opphavspersonen ville formidle, og hvordan man forventet at målgruppen skulle motta det. Det historiske materialet domineres av skriftlige kilder, og tolkningen forutsetter kunnskap om datidens språklige nyanser og konteksten tekstene ble laget i. Bilder og kunst kan tolkes på samme måte gjennom kjennskap til datidens kunstneriske uttrykk. Tolker man kilder ut fra nåtidens perspektiv, får man et feil bilde av budskapet. Derfor er det viktig å kjenne opphavsmiljøet.

Det siste trinnet er å vurdere hvor brukbar en kilde er for å besvare spørsmålene man stiller. For tause kilder er opphavsbestemmelsen sentral (ytre kildekritikk). Talende kilder krever i tillegg en innholdsvurdering, og beretninger må gjennom en indre kildekritikk for å avgjøre hvor troverdige de er. De viktigste spørsmålene:

Film er et menneskelig spor fra fortiden og kan brukes til å rekonstruere fortiden akkurat som gjenstander, bilder og tekster. Når film brukes i historieundervisningen, kan den granskes etter de samme trinnene som beskrevet over. Spørsmål om opphav, egenskaper, innhold, troverdighet og brukbarhet er sentrale.

Film kan brukes som levning og som beretning. Som levning bruker man den gjerne til å undersøke sosiale og kulturelle forhold:

• Hva er produsentens hensikt med filmen?
• Hvordan gjenspeiler filmen samfunnsforholdene da den ble laget?
• Hvilke holdninger og kulturelle verdier kommer til uttrykk?
• Hvordan reagerte publikum da filmen kom ut?

Opphavssituasjonen kan analyseres gjennom tre tidsaspekter:

Som beretning undersøker man hva filmen forteller. Dokumentarfilm har til hensikt å dokumentere og bevise en sak ved hjelp av bilder, klipp fra andre filmer, vitneintervjuer og tekst bundet sammen av en kommentator. Lyd, kameravinkler og musikk brukes for å forsterke poengene. En kritisk diskusjon av filmens vinkling kan avsløre propaganda, der politiske og ideologiske budskap spres.

Også spillefilm kan brukes som berettende kilde. Mange spillefilmer handler om historiske personer og hendelser og kan gi opplevelse og innsikt. Siden de er fiktive, må vinkling og troverdighet diskuteres: Gir arkitektur, klær, våpen, mat og redskaper et troverdig bilde av fortiden? Snakker og oppfører folk seg slik datidens mennesker gjorde? Stemmer hendelsene med historiske fakta?

En annen måte å vurdere troverdigheten på er å samle flere kilder om temaet – skolebøker, dokumenter, filmer og bøker fra biblioteket – og sette dem opp mot hverandre. Hvis kildene ikke stemmer overens, skal vi ikke prøve å forene dem til en tolkning midt imellom. Det kan gi et feil bilde av fortiden.

Spørsmål som kan stilles eleven i etterkant:

• Blom, Kari og Helle, Knut (1997). Historie – hva, hvordan, hvorfor? Fagdidaktisk innføring. Fagforlaget Vigmostad Bjørke.
• Bøe, Jan Bjarne og Ekle, Halvor (1980). Historisk metode og kildekritikk. Kildesamling. Aschehoug.
• Lund, Erik (2009). Historiedidaktikk. En håndbok for studenter og lærere. Universitetsforlaget.