Begreper

Antisemittisme. Hat som rammer jøder fordi de er jøder er en enkel definisjon av dette begrepet.  Ordet ”antisemittisme” ble gjort kjent i 1879 av den tyske journalisten Wilhelm Marr som angrep jøder på bakgrunn av det han hevdet var vitenskapelige årsaker. Han forsøkte å lage et vitenskapelig jødehat. Jødene hadde tidligere blitt beskyldt og hatet for å ha tatt livet av Jesus (som var en religiøs årsak). Fra 1879 ble jødene fremstilt som fremmede, mindreverdige, frastøtende og farlige i dette ”vitenskapelige” jødehatet. Det er et kjennetegn ved antisemittismen at jødene kollektivt ble tillagt disse dårlige egenskaper uten at det har noe å gjøre med virkeligheten.
Jødehat kan spores helt til de første århundrene av vår tidsregning. Antisemittisme oppstod under oppkomsten og spredningen av kristendommen. Jødedommen ble oppfattet som forløperen til kristendommen, en religion som måtte vike for kristendommen og til slutt en fiende. I middelalderen hadde fiendskap mot jøder først og fremst religiøse, men også sosiale, økonomiske og kulturelle motiver. Jødene ble utelukket fra stadig flere yrker. Det eneste som til slutt var tillatt for dem var handel og utlån av penger mot rente siden kirken betraktet dette som en grov synd for kristne. Ofte ble økonomiske motiver for jødehatet gitt religiøse forklaringer. Mordet på Jesus, forgifting av brønner, spredning av sykdommer og ritualmord av kristne barn er eksempler på beskyldninger mot jøder. Konsekvens av dette var at de ble isolert i gettoer og jødegater, stemplet som mindreverdige med gule stjerner og jaget bort fra byer og land.
I de to siste århundrene utviklet raseforskere, biologer og antropologer raseteorier der jødene ble sett på som en mindreverdig rase. Antisemittismen ble ført et steg videre av nazister med planlagt terror mot jøder. Nazistenes plan ble kalt ”Den endelige løsning på det jødiske problem”, og hadde som mål å utrydde jødedom i Europa. Fra 1938 til 1945 ble ca. seks millioner jøder myrdet som en konsekvens av dette.

Litteratur:

Trond Berg Eriksen, Håkon Harket, Einhart Lorenz, Terje Emberland, Izabela Dahl: 2005 Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. N.W.DAMM & SØN AS

Jansen Hans, Boonstra Janrense, Kniesmeyer Joke. 1993. Antisemittismen. En historisk skildring i tekst og bilder. Sambåndet Forlag

Apartheid (afrikaans 'adskillelse') er den offisielle politikken som sørafrikanske myndighetene førte fra 1948-1994. Sør-Afrika delte mennesker offisielt inn i hvite, fargede (blandende raser og asiater) og innfødte (sorte). I praksis sikret adskillelse hvite, som var i mindretall, kontroll over politisk makt, jord, arbeidskraft og total sosial kontroll over den undertrykte sorte befolkningen for å hindre dem i å gjøre opprør.

Sorte ble nektet sosiale og politiske rettigheter, de hadde ikke stemmerett og ble systematisk diskriminert. Apartheidsystemet har røtter i europeisk kolonisering av Sør-Afrika på 1600-tallet men det var ikke før i 1910 at de første raselovene ble vedtatt. Da Den sørafrikanske union ble stiftet av det britiske parlamentet i 1910 ble makten gitt til landets hvite innbyggere, først og fremst afrikaans-talende boere, som var etterkommere av nederlandske kolonister, og briter. I 1948 gikk det hvite Sør-Afrika i valg. Resultatet ble seier for Nasjonalpartiet som begynte straks å innføre vedtak for å legalisere apartheidprosessene. Gjennom 1950-tallet ble det vedtatt flere lover som gjorde det ulovlig for sorte å blande seg med hvite på busser, tog, strender, svømmehaller og benker i parkene. Ekteskap mellom folk fra forskjellige kategorier ble forbudt. En lov sa at de ulike grupper måtte bosette seg på spesifikke områder. For eksempel måtte sorte bo i bydeler for sorte utenfor de større byene, og i områder reservert for sorte i landdistriktene. I disse områder levde mennesker under dårlige forhold, mens i de hvite områder var det en høy levestandard.

Den rasistiske sørafrikanske politikken ble møtt med fordømmelse rundt om i verden. I 1974 ble Sør-Afrika utestengt fra FNs generalforsamling. I selve landet ble det etablert mange organisasjoner mot apartheid. Blant dem var Pan African Congress, Inkatha Freedom Party og partiet til Nelson Mandela, African National Congress. Mandela ble arrestert i 1962 og anklaget for forræderi. Etter nesten 30 år i fengsel og et internasjonal press på sørafrikanske myndigheter ble Mandela løslatt i februar 1990. Fire år senere ble apartheid avskaffet og første frie valg tok sted. 

Litteratur:

Garg, Samidha & Hardy, Jan. 1996.
Racisme. Globale emner.
Flachs

Grant. R.G. 1999.
Racisme. I det 20. århundrede.
Flachs

Ross, Robert. 2001.
SydAfrikas Historia.
Historiska Media

Demokrati betyr folkestyre. Utrykket kommer fra det greske ordet demos som betyr folk og krates som betyr makt. Demokratiet var styreform i enkelte greske bystater allerede ca 500 år før Kristus. Athen var bystaten med det fremste demokratiet der alle borgere hadde rett til å ta del i besluttinger som berørte dem. Men det greske demokratiet omfattet bare de frie borgere; både slaver og kvinner var utelukket.
Demokrati er en styreform der retten til å ta beslutninger skal «utgå fra folket». Det betyr at folket har rett til å velge sine ledere og representanter. Den endelige makten i et land tilhører folket, det vil si de medlemmer av samfunnet som har stemmerett. Demokrati forutsetter at regjeringsmakten er slik flertallet ønsker, eller i det minste har godkjent. Som viktige trekk ved et demokrati regnes allmenn stemmerett, rettssikkerhet, organisasjons- og ytringsfrihet og fri partidannelse.

Grunnleggende prinsipper i demokratiet:

- én person har én stemme
- frie valg hvor din stemme er anonym
- du har rett til å stemme på det politiske partiet du ønsker
- lovgivende forsamling er valgt av flertallet
- flertallsbeslutninger i folkevalgte organer

Det finnes ulike former for folkestyre. En mye brukt tredeling av demokrati som styreform er å skille mellom direkte demokrati, indirekte eller representativt demokrati, og deliberativt demokrati.

 I et direkte demokrati deltar borgerne eller medlemmer av et fellskap direkte i utforming av beslutninger som angår dem. Alle kan gjennom folkeavstemning utrykke hva de mener om konkrete saker.

- I et indirekte demokrati velger folket representanter som videre tar beslutninger for dem. De som utformer lovene og styrer landet er plukket ut av folket gjennom valg der alle borgerne kan avgi stemme (Det er denne formen for demokrati som er mest vanlig i Norge i tillegg til noen få folkeavstemninger).
- I et deliberativt demokrati vil deltakerne gjennom diskusjon nå frem til enighet om fellesskapets interesser og beslutninger.

Gjennom menneskehetens historie har andre styreformer enn demokrati dominert. I lange perioder har samfunnene vært styrt av enkeltmennesker som monarker og diktatorer, eller en gruppe som har utøvd makt overfor folket gjennom militær styrke, rikdom eller annen fordel. I nyere tid ser det ut som om demokrati som styreform har seiret, men til og med den dag i dag er det flere samfunn og land som ikke fungerer på demokratiske premisser.

Les mer om demokrati på Aktive Fredsreisers hjemmeside:

Litteratur:

Harris, Nathaniel. 2005.
Demokrati. Tendenser i vår tid.
Libretto forlag.

Midgaard Knut og Rasch Bjørn Erik. 2004.
Demokrati – vilkår og virkninger. 2utg.
Fagbokforlaget.

Diktatur er en styreform der makten ligger hos en person (diktator) eller en liten gruppe personer som styrer. Det finnes ulike form for diktatur avhengig av hvem de styrende er og hvor fraværende frihet til borgerne er. Enmannsdiktatur er når en person styrer og sitter med all makten. Eksempler på dette var Hitler, Stalin og Franco. Når friheten berøves totalt fra borgere, det vil si at de ikke kan si hva de mener eller gjøre hva de vil, da eksisterer totalitær diktatur. Hvis borgere beholder talefrihet men frarøves handlingsfrihet har man autoritær diktatur. Kollegialt diktatur er dersom flere personer har all makten. Dette ser vi i land som styres av ettpartisystem og militærstyre. En annen form for flertalls diktatur er proletariatets diktatur som er en overgangsform som følger etter en sosialistisk revolusjon, der det gamle politiske byråkrati ødelegges med målet om å skape klasseløst samfunn.   

Litteratur:

Caplex leksikon :
Norges- og verdensatlas, stort tabellverk. 2004.
Cappelen

Store Norske Leksikon.

Fascisme er en politisk ideologi og bevegelse som oppstod i Italia etter den førte verdenskrig. På dette tidspunktet var Italia preget av politisk uro og økonomiske problemer. Ordet fascist  kommer fra navnet på bevegelsen, Fascio di Combattiment  (kampforbund) som ble startet av Benito Mussolini i Milano 1919. Betegnelsen har sammenheng med det romerske symbolet fasces, knippe av tynne trestokker bundet sammen med et rødt bånd, som presenterer samhold og autoritet. Et av Fascistpartiets viktigste mål var å gjøre Italia mektig igjen, slik det hadde vært i antikkens tid. Etter at fascistene overtok makten ble Italia en totalitær stat, dvs. staten kontrollerte alle sider ved folkets liv. Politiske opponenter ble arrestert, mishandlet og drept. Aviser, bøker og radiostasjoner ble sensurert eller nedlagt. I 1940 gikk fascistene inn i andre verdenskrig  på tyskernes side. I 1939 gikk Italia til invasjon i Albania, og i 1940 fortsatte de invasjonen til Jugoslavia, Hellas og mot britene i Nord Afrika.  Mussolinis styrker ble nedkjempet i alle disse områdene og allierte invaderte Sicilia. Disse nederlagene førte til at Mussolini ble avsatt av kongen og arrestert i 1943. Rett før det tyske sammenbruddet forsøkte han å flykte til Sveits, men ble fanget og skutt av italienske partisaner den 28. april 1945.

Etter første verdenskrig oppstod fascistiske bevegelser i flere land enn kun Italia. Eksempler på dette var å se i Spania, Portugal og flere Baltiske land. Deres ideologi er ikke så lett å karakterisere fordi den er noe diffus. Den er ikke tydelig knyttet til en eller flere verdier. Det som var felles for disse bevegelsene var tankene rundt nasjon. Individene får bare mening gjennom sin rolle i det større samfunnet og kan ikke være frie borgere i sine handlinger. Staten kunne dermed bruke makt, og diktatur var det eneste riktige styremåten. Fascismen avviste liberalisme og demokrati. Fascistene la vekt på nasjonal kultur, nasjonalarv og annet som kunne skape følelse av felleskap. Nasjonalisme var et viktig aspekt i deres ideologi. Annet som var felles er propaganda og streng organisering som ble brukt for å skape engasjement og lydighet blant borgerne. Vold var også utbredt for å slå ned på politiske motstander og særlig kommunister ble sett på som viktige politiske opponenter. Fascismen er et totalitært system hvor staten har det eneste og siste ordet.

Litteratur:

Freeman, Charles. 2000.
Nazismens fremvekst. Det 20. århundre.
Libretto forlag.

Paxton, O. Robert. 2004.
The Anatomy of Fascism.
Penguin.

Tames, Richard. 2006.
Fascisme. Tendenser i vår tid.
Libretto forlag.

Folkemord er systematisk utryddelse av mennesker fordi de tilhører en bestemt gruppe. Det som definerer en gruppe kan være felles nasjonal, etnisk eller religiøs tilhørighet. Individene trenger ikke nødvendigvis å betrakte seg selv som en del av gruppen, men det er overgriperen syn på dem som avgjør gruppeinndeling.

Begrepet folkemord eller genocide (det greske ordet genos betyr familie eller stamme, cide betyr mord) ble introdusert av polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin i 1942-43. Lemkins definisjon ble brukt i Folkemordkonvensjonen til FN av 1948 og som gjelder den dag i dag. Der defineres folkemord som:

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

- å drepe medlemmer av gruppen;
- å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;
bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;
- å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;
med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

Konvensjonen definerer folkemord som en forbrytelse, og gir mulighet for at de ansvarlige kan stilles for retten og straffes. Dette gjelder alle som har medvirket i folkemord, også de øverste lederne i suverene stater. Folkemord kan straffes uavhengig av tid og sted.

Litteratur:
1. Convention on the Prevention and Punishment of the Crime of Genocide. Paris, 9 December 1948

treaties.un.org
HL-senteret

Bauer, Yehuda 2001.
Rethinking the Holocaust.
Yale University Press

Folkemord.no

Fundamentalisme er religiøse ideologier der man mener at absolutt og objektiv sannhet finnes og skal danne basis (grunnlag) for normer og regler. Samfunnets sosiale og politiske institusjoner skal realisere denne ideologien. En fundamentalist tror at ordene i den hellige boken i deres religion er den absolutte sannhet som ikke kan tolkes på annen måte. Det betyr at hellige skrifter tilegnes stor betydning og fremstår som grunnlag for orientering og tolkning. Skrifter kommer direkte fra Gud og er bokstavelige sannheter. I dagligtale blir ordet brukt om en person som er streng eller konservativ i sitt livssyn. Fundamentalisme finnes i alle de store verdensreligionene. Likevel er fundamentalisme en vid betegnelse. Det kan være fornuftig å skille mellom grupper som ønsker gradvis samfunnsendringer på den ene siden, og ekstremistiske grupper som tar i bruk vold for å nå politisk-religiøse mål på den andre.

Begrepet fundamentalisme er introdusert av den amerikanske journalisten Curtis Lee Laws i 1920. Laws brukte ordet for å beskrive bevegelser som hadde utviket seg i den protestantiske kirken. Etter 1970 har betegnelsen blitt brukt om ideologier og retninger innen andre religiøse grupper enn bare kristne. Den Islamske revolusjonen i Iran på 70-tallet bidro til at begrepet kom i alminnelig bruk. Begrepet brukes ikke bare om bevegelser som tolker sine tekster bokstavlig, men om alle som deler de viktigste trekk eller ideologi ved det som nå kalles fundamentalisme. Fellestrekk for fundamentalistiske grupper er flere. Noen av de viktigste er betydningen av hellige skrifter, egne tolkninger av skriftene og aksjoner på grunnlag av disse tolkningene. Videre er reformering av religionen for å få frem det opprinnelige et viktig mål for disse grupper. Misjonering er en viktig aktivitet og de motsetter seg sekulær politikk. De konfronterer andre oppfatninger, ikke-troende eller medlemmer av andre religioner.

Litteratur:

Store Norske Leksikon

Woolf, Alex. 2004.
Fundamentalisme. Tendenser i vår tid.
Libretto forlag.

Holocaust kommer fra det greske ordet ”holókauston” og betyr fullstendig brent. Ordet ble brukt tidligere om brenning av hele dyr som ofring til gud.

Fra 1942 ble begrepet brukt om Hitlers behandling av jøder under 2. verdenskrig. Begrepet brukes oftest til å beskrive folkemordet på de europeiske jødene, men den anvendes også på andre grupper som var utsatt for massedrap og nazistenes masseutryddelsespolitikk. Det hebraiske navnet for dette folkemordet er Shoah som betyrkatastrofe eller ødeleggelse.

Nazistene mente at mange folkegrupper var mindre verdt. En av deres hovedtanker var at mennesker kunne plasseres i et hierarki ut ifra hvilken rase de tilhørte. Hierarki betyr at man deler inn i forskjellige nivåer. Motsetningen til hierarki er likhet.
Den ariske rasen var plassert øverst i hierarkiet og hadde rett til å herske over de mennesker som nazistene betraktet som svake. Nederst i hierarkiet ble romanifolket og jøder plassert, to folkegrupper som nazistene forfulgte med stadig mer brutale metoder inntil massedrapene begynte. Andre ofrer for nazistenes tilintetgjøringspolitikk var politiske motstandere, homoseksuelle, Jehovas vitner og mennesker med handikap. Siden begynnelsen av 1980-tallet har mange argumentert for at nazistenes massedrap på andre folkegrupper også skal inkluderes i Holocaust-termen, mens ordet Shoah i økende grad blir brukt om nazistenes folkemord på jøder.

Minst 25 millioner sivile ble drept under 2. verdenskrig av den nazistiske staten i systematiske, statlig organiserte massedrap. De jødiske ofrene utgjorde ca. 6 millioner av dette antallet, mens romanifolket utgjorde ca. 220 000 - 500 000 ofrer.

Litteratur:

HL-senteret

Lorenz Einhart. 2003.
Veien mot Holocaust.
Pax Forlag A/S, Oslo

Wood, Gluck Angela. 2008.
Holocaust. Historien og menneskene.
N.W.DAMM & SØN AS

Kommunisme er betegnelse på en ideologi som baserer seg på et samfunnssystem der all eiendom blir eid i felleskap og fordelt etter behov. Dette betyr at retten til å eie, kontrollere og styre eiendom blir opphevet og produksjonsmidlene slik som fabrikker og maskiner er felleseie av samfunnet. Betegnelsen kommunisme kommer av det franske ordet commun som betyr ”tilhører alle”.

I det 20. århundre vokste kommunismen som ideologi rundt i verden. Ideen var å gi alle mennesker håp om likeverd og frihet. Den stod i kontrast til kapitalismen som skapte ulikheter mellom sosiale klasser i samfunnet. Under den industrielle revolusjonen var arbeidsforholdene dårlige og skiller mellom klassene store. Ideen om et klasseløst samfunn har eksistert lenge og flere teoretikere bearbeidet tema, men det er Karl Marx som er mest kjent for sin kritikk av den kapitalistiske samfunnsorden på 1800- tallet. Den tyske filosofen Karl Marx (1818-1883) sammen med Friedrich Engels (1820-1885) utviklet politiske og filosofiske teorier som er kjent som marxisme. I verket ”Det kommunistiske manifeste” fra1848 skriver Marx og Engels om deres syn på historien som en varig kamp mellom den dominerte klassen som prøver å overta makten og den dominerende klassen som vil beholde makten. Dette er en interessekonflikt mellom arbeidsklassen (proletariat) og borgerskapet som er den velstående eiendomsbesittende overklassen. Arbeidsklassen vil ha bedre arbeidsbetingelser og høyest mulig lønn, mens borgerskapet vil ha mest mulig profitt. De mente at revolusjonen er det første skrittet i etablering av en statsløs kommunistisk samfunnsform. Neste stadium vil være proletariatets diktatur som vil gjøre slutt på eksisterende herskende klasse og statsapparat. Proletariatets diktatur er nødvendig for en bestemt tidsepoke fordi den tidligere overklassen vil motsette seg oppbyggingen av klasseløst samfunn. Når proletariatet har seiret vil sosialisme erstatte kapitalismen og det vil bli etablert et statløst, klasseløst samfunn kalt ren kommunisme.

Det siste stadiet i overgangen fra kapitalisme til kommunisme forteller Marx veldig lite om. Et teoretisk forsøk på å forklare dette ble gjort av den russiske revolusjonær og marksist Vladimir Iljitsj Uljanov kjent som Lenin. Hans videreutvikling og tolkning av Marx sin politiske teori kalles for marxisme-leninismen. Lenin ment at utviklingen må planlegges og ledes av en politisk bevisstgjort elite i arbeidsklassen, men han forklarte ikke hvordan denne eliten eller partiet skulle lede samfunnet mot full kommunisme. I praksis ble Proletariatets diktatur som konsekvens et uforutsigbar diktatur ledet av partiet.    

Lenin og hans bolsjevikparti overtok makten i Russland i 1917 og innførte sin versjon av kommunisme. Dette førte til en sterk autoritær statssosialisme og diktatur som ble inspirasjon for fremtidige kommunist stater slik som Kina, Cuba, Vietnam, Nord-Korea og mange østeuropeiske land. Flere sosialister kritiserte Lenins visjon og mente at dette ikke var en riktig vei til klasseløshet. Lenins utøving av kommunismen var nok ikke i samråd med Marx sin teori. Kapitalismen brøt ikke sammen som konsekvens av naturlig utvikling slik Marx forventet og klasseløst samfunn ble heller ikke etablert noe sted i verden.

Litteratur:

Ritchie, Nigel. 2005.
Kommunisme. Tendens i vår tid.
Libretto forlag.

Menneskerettigheter er regler for hvordan stater skal behandle enkeltmennesker og grupper. Det er rettigheter og friheter som gjelder alle individer uansett status, kjønn, alder eller bakgrunn. Eksempler på dette kan være retten til å uttale seg, regler for hvordan man skal behandle fengselsinnsatte, rett til utdanning og retten til å stifte familie. Menneskerettigheter beskytter ofte mindretallet mot flertallet, og de svake mot de mektige.

De forente nasjoner (FN) som er en verdensomspennende organisasjon ble opprettet like etter andre verdenskrig. En av FNs hovedoppgaver er å bidra til å fremme menneskerettigheter. FNs generalforsamling vedtok i 1948 Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og bakgrunnen for dette var overgrepene mot jøder og andre grupper før og under den andre verdenskrig. Formålet med dette var å lage et sett rettigheter som skulle gjelde alle mennesker for å gi dem frihet og rettferdighet og skape fred i verden. Selve Verdenserklæringen inneholder rettigheter listet opp gjennom 30 artikler, og den beskriver hvordan myndighetene skal behandle sine innbyggere. Samtidig har hvert enkelt individ også ansvar for å fremme respekt for andre sine rettigheter og friheter.
Siden 1948 har statene, gjennom FN og andre internasjonale organisasjoner, utarbeidet mange dokumenter om menneskerettigheter som er rettslig forpliktende (konvensjoner). Enkeltstater har på denne måten forpliktet seg til å overholde menneskerettigheter. Disse internasjonale avtalene beviser at selv om man har forskjellige livssyn og interesser, kan likevel mennesker fra hele verden bli enige om noen grunnleggende verdier og samarbeide for å realisere dem.

Menneskerettigheter bygger på prinsippet om like rettigheter og ikke-diskriminering. Det finnes ulike typer rettigheter; sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle. 

- De sivile rettighetene verner liv, integritet, frihet, rettssikkerhet, privat- og familieliv, ytrings-, religions-, livssyns-, forsamlings- forenings- bevegelsesfrihet.
- De politiske rettighetene verner retten til å ta del i sitt lands styre, stemmerett og rett til å stille til valg.
- De økonomiske rettighetene verner retten til arbeid, til å danne og delta i fagforeninger, til å streike og til en tilstrekkelig standard.
- De sosiale rettighetene verner individets rett til understøttelse ved arbeidsledighet, sykdom, uførhet og andre forhold som den enlekte selv ikke rår med.
- De kulturelle rettighetene verner retten til undervisning, til å ta del i kulturlivet og nyte godt av vitenskap og opphavs rett

Litteratur:

Bergem, V. Knut. 2009.
Menneskerettigheter. En innføring.
Humanistisk forlag, Oslo

Høstmælingen, Njål. 2010.
Hva er menneskerettigheter. 2 utgave. Universitetsforlaget, Oslo

FNs Menneskerettigheter Konvensjonen fra 1948:

Nasjonalisme er politisk ideologi som baserer seg på ideen om politisk uavhengighet for et felleskap som kalles nasjonalt. Med andre ord er nasjonalisme følelsen av samhørighet til et forestilt fellesskap og dette fellesskapet betrakter seg selv annerledes enn andre felleskaper. Medlemskap forutsetter en nasjonal identitet som ofte forstås som felles opphav, etnisitet eller kultur. Begrepet nasjonalisme kommer av ordet nasjon, latinsk ”natio” som betyr slekt. Ordet nasjon brukes ofte upresist om stat eller land. En stat er et landområde under kontroll av en regjering, mens en nasjon er en gruppe mennesker som deler kulturelle og politiske verdier. Kulturelle verdier kan være levesett, skikker, historie, religion og språk. Nasjonen kan arbeide for politisk uavhengighet og kreve selvstyrte institusjoner, noe som ofte innebærer krav om egen stat, men ikke nødvendigvis. I dag er det flere stater i verden som består av flere nasjoner uten at de stiller dette kravet.

Nasjonalisme er bygget på følgende oppfatninger:

1. Menneskeheten er naturlig sammensatt av nasjoner.
2. Nasjonene kan bestemmes ut fra visse trekk som er felles for dens befolkning, slik som rase, språk eller religion.
3. Den eneste rettmessige form for styre er selvbestemmelse for en nasjon og et folk. Hver nasjon bør ha sitt eget uavhengige landområde i form av en statsdannelse, og verden bør bestå av nasjonalstater.  

Det fines to ulike typer for nasjonalismen: etnos-nasjonalisme og demos-nasjonalisme.

Etnos-nasjonalisme byger på troen at folk med felles bakgrunn er grunnlaget for nasjonen. Her blir genetisk arv og historie gitt stor betydning. Bare de som deler det bestemte blodsbåndet og fortiden kan være medlemmer av nasjonen og dermed fremstår fellesskapet som lukket. Etnos-nasjonalisme har røtter fra tiden som kalles for romantikken som dominerte Europa i 1700 og 1800-tallet. Nasjonalromantikken ville forstå og kaste lys over nasjonale særtrekk der oppmerksomheten ble rettet mot kulturtradisjoner, både materielle og åndelige, slik som eventyr, sagn, viser, dialekter, byggeskikker, klesskikker, folkelig dekorasjonsmaling m.m.

Demos-nasjonalisme bygger på idealene fra den franske revolusjonen. I motsetning til en tidligere nasjonalisme som baserte seg på lojalitet til en konge eller fyrste er den moderne nasjonalisme bundet til et helt folk. Alle som støttet nasjonens prinsipper kunne bli medlemmer, uavhengige av språk, kultur eller hudfarge. Den handler om likhet mellom borgerne, folkesuverenitet, den frivillig-valgte samfunnspakten og juridisk beskyttelse av det enkelte individ. Denne typen nasjonalisme er bygd på borgerskap og finnes først og fremst i landene som er etablert av immigranter som USA, Canada, Australia og Argentina. Nye statsborgere får mulighet til å skape seg en ny identitet, de avlegger en ed til sitt nye land og lover å følge dets lover.

Litteratur:

Tames, Richard. 2004.
Nasjonalisme. Tendenser i vår tid.
Libretto forlag.

Stanford encyclopedia of philosophy (25.04.11):
plato.stanford.edu

Nazisme, forkortelse for nasjonalsosialisme er en politisk ideologi som oppstod i Tyskland etter den første verdenskrig. På den tiden oppsto flere små politiske partier i Tyskland i kjølvannet av misnøyen etter det tyske keiserrikets nederlag under første verdenskrig. To millioner tyskere var drept og landets økonomi stod i fare for å bryte sammen. Et av disse partiene var Det tyske arbeidsparti, stiftet i München i januar 1919. Samme året ble Adolf Hitler som var ansatt av hæren for å holde oppsyn med de revolusjonære bevegelser, gitt oppdrag å avgi rapport om Det tyske arbeidspartiet. Partiet var fortsatt lite og dårlig organisert, men Adolf Hitler ble tiltrukket av ideologien og ble medlem. Ideologien var basert på patriotisme for Tyskland og den appellerte til antikommunisme og antisemittisme. Hitler overtok ledelsen av partiet i 1921 og omformet den til et totalitært masseparti, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiter-Partei (NSDAP), som i 1933 fikk makten i landet. Dette betyr at NSDAP utgjorde det eneste politiske partiet i Tyskland, og satt dermed med makten. I sin politiske utforming, bygde bevegelsen på lederprinsippet. Det vil si - i siste instans var all makt samlet hos Hitler som det tyske folkets ”Führer” (leder).

Nazismen ønsket å skape et ”folkefelleskap” som skulle beskytte det nasjonale næringslivet og tilby folket sosial og økonomisk sikkerhet. Partiet ville styrke det nasjonale felleskapet ved å fjerne kommunister, sosialdemokrater og liberale fra befolkningen. Det var særlig jødene som de mislikte, og så på som en mindreverdig rase som var med på å ødelegge økonomien og undergrave den germanske rasen. Mange støttet Hitler og så på han som en redningsmann.
”Mein Kampf” er en bok skrevet av Hitler, og handler om at mennesker tilhører atskilte raser som må holdes rene og ikke blandes med hverandre. Tanken var at kamp mellom raser er det som bringer historien framover. Den ”ariske” rasen i Nord Europa skaper en kultur som er alle andre overlegen og der andre raser bare er skapt for å tjene den ariske. Jødene forpester denne kulturen.

Ulike antijødiske programmer var noe av det første nazistene satte i gang da de kom til makten, jødene ble trakassert og fikk ikke lov å fortsette med sine bedrifter. Kommunister og jøder ble banket opp, og kontorer til fagforeninger ble rasert. Nazimotstandere ble fratatt offentlige stillinger. I 1939 førte nazistene Tyskland i krig der de okkuperte flere land og utførte folkemord mot bestemte grupper.

Litteratur:

Freeman, Charles. 2000.
Nazismens  fremvekst. Det 20. århundre.
Libretto forlag.

Tames, Richard. 2006.
Fascisme. Tendenser i vår tid.
Libretto Forlag.

Williamson, D.G. 2002.
The Third Reich.
Pearson Education Limited.

Nynazisme er et uttrykk som brukes om politiske bevegelser med nazistiske trekk. Den oppstod etter nazistenes nederlag i andre verdenskrig, men ble særlig tydelig på 1960 – tallet. Nynazismen bygger på tanker både fra nazismen og den italienske og spanske fascismen, hvor en rasistisk, nasjonalistisk, autoritær og voldsaktiv ideologi ligger i grunn.

Begrepet nynazisme brukes ofte generelt og upresist om høyreekstremistiske, nasjonalistiske, rasistiske aktivister og bevegelser. Disse radikale politiske bevegelser er ikke nødvendigvis nynazistiske, men kan tiltrekke personer som favoriserer nynazistisk ideologi. Nynazistiske bevegelser finnes i de fleste europeiske land. Enkelte nynazistiske organisasjoner tilpasser seg politiske forhold i landet og skjuler relasjoner til nazistisk ideologi, mens andre er mer direkte og tydelig angående det de står for. Gjennom bruk av politiske og militære symboler fra nazister og fascister kommuniserer disse organisasjoner sin identitet og ideologi. De retter seg ofte mot innvandrere og fremmedarbeidere i det de selv betegner som en ”rasekrig”. Ofrer for deres ideologi og voldelige handlinger er muslimer, jøder, homofile, kommunister og antirasistisk ungdom. De lager sin egen propaganda der de formidler egen versjon av det som skjedde under andre verdenskrig som støtter deres ideologiske formål.

Nynazismen i Norge oppstod på 1960-tallet. En av disse bevegelsene var Norsk Front som ble dannet i 1975, som senere skiftet navnet til Nasjonalt Folkeparti etter en hendelse der en av medlemmene kastet en bombe mot et 1.mai tog. I 1991 ble Nasjonalt Folkeparti oppløst pga kriminelle handlinger og mange av medlemmene fikk til Fedrelandspartiet og Nasjonalsosialistiske bevegelse. Andre eksempler på nynazistiske bevegelser er Norsk Folkeparti, også kalt Nasjonalalliansen. Den mest populære bevegelsen er Vigrid som ble dannet i 1994 av Tore Tvedt.

Litteratur:

Fangen, Katrine. 2001.
En bok om nynazister.
Universitetsforlag

Eiternes, Tom & Fangen, Katrine. 2002.
Bak nynazismen.
Cappelen

Radikalisme er troen på en ekstrem og raskt politisk, økonomisk og sosial endring. Radikal kommer av det latinske ordet radix og betyr rot- det som går helt til roten for å endre etablerte forhold. Motsetning til radikal er konservativ, det vil si det som baserer seg på bestående forhold og ønsker å bevare dem. I konservatismen skjer endringer sakte og forsiktig. Grupper som kaller seg radikaler kan bli konservative. Når disse grupper har fått innfridd sine ønsker og endringer kan de insistere på at de nye endringene skal bli, noe som er en konservativ holdning. Eksempler på slike grupper var kommunister og fascister.

Litteratur:

Caplex leksikon :
Norges- og verdensatlas, stort tabellverk. 2004. Cappelen

Store Norske Leksikon

Woolf, Alex. 2004.
Fundamentalisme. Tendenser i vår tid.
Libretto forlag

Rasisme er betegnelse for den oppfattelse eller et sett holdninger som bygger på forestilling om at mennesker kan deles i forskjellige raser hvorav enkelte er ”høyerestående” og andre ”laverestående”. De ”overlegne raser” er blitt oppfattet som mer siviliserte, mer intelligente, mer kreative og med høyere moral. Med andre ord, rasister mener at deres eget land eller folk er bedre enn andre. En slik forestiling er blitt brukt for å rettferdiggjøre slaveri, økonomisk utnyttelse og drap på uskyldige mennesker. Man kan ta utgangspunk i tre ulike former for rasisme. Hverdagsfordommer og diskriminering, vitenskapelig rasisme og ideologisk rasisme.

Fordommer betyr å dømme på forhånd, man tar stilling til noe ut fra det man tror uten å ha undersøkt saken nærmere. Rasefordommer kan være hva man mener om en person ut fra personens hudfarge eller kulturen personen kommer fra. Diskriminering betyr at et individ eller en gruppe mennesker blir behandlet annerledes enn andre. FNs konvensjon mot rasediskriminering av 1965 gir følgende definisjon:

”I denne konvensjon betyr uttrykket "rasediskriminering" enhver forskjellsbehandling,
utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller
nasjonal eller etnisk opprinnelse hvis formål eller virkning er å oppheve eller begrense
anerkjennelsen av, nytelsen eller utøvelsen på like fot av menneskerettighetene og de
grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle eller hvilket som helst
annet: område av det offentlige liv.”

Ulike forskere har gjennom 1800- og 1900- tallet forsøkt å kategorisere og avgrense menneskeheten i grupper bygd på biologiske slektskap, fysiske trekk som høyde, hudfarge, hodeform, hårtype og blodgruppene. Rasistiske oppfattelser handler ikke bare om fysiske trekk men også forskjeller vedrørende språk, kultur og religion. Vitenskapelig sett finnes det ikke adskilte raser til tross for ulike forsøk på å kategorisere. I de siste ti årene har DNA-forskning vist at ideen om forskjellige raser er menigsløs. Individuelle fysiske variasjoner innen samme gruppe kan være meget store, og blodgrupper mellom befolkningene kan ikke forklares ut fra slektskapsforhold alene.

Rasistiske holdninger og rasevitenskapelige teorier kan brukes som instrument for ulike politiske ideologier som søker å begrunne og legitimere en gruppes interesse av å dominere, utestenge, eie eller undertrykke en annen gruppe økonomisk, politisk eller militært. Eksempler på dette kan være nazistisk ideologi som bygde på rasistiske prinsipper. Nazistene trodde på den hvite ariske rasens overlegenhet og satt i gang utryddelse av de som ble betraktet som svake og urene. Konsekvens av en slik ideologi var holocaust, drapet på over 6 millioner jøder, sigøynere, Jehovas vitner og andre. I 1948 i Sør Afrika vant Nasjonalpartiet valget der apartheid var offisiell politikk. Befolkningen ble delt i hvite og fargede, og adskilt fra hverandre. Mennesker med mørk hud ble nektet rettigheter og muligheter som andre nyttet godt av.

Litteratur:
Garg, Samidha & Hardy, Jan. 1996.
Racisme. Globale emner.
Flachs

Grant. R.G. 1999.
Racisme. I det 20. århundrede.
Flachs

Gundara, Jagdish & Hewitt, Roger. 2000.
Racisme. En debatbog for unge om racisme. Bogfabrikken Fakta.

FNs konvensjon mot rasediskriminering:   (04.04.11)

Salimi, Khalid. 1987.
Rasismens røtter. Da rasismen kom til Norge.
Cappelen.