Kildegranskning

Historiske hendelser etterlater seg spor, såkalte levninger. Disse sporene kan fortelle oss noe om fortiden og omstendighetene rundt historiske hendelser eller personer. Slike levninger kan være redskaper, våpen, skjelettrester, hulemalerier, kunstgjenstander, lover, aviser, dagbok, skjønnlitteratur, bilder, film osv.

For å forstå bedre hva historiske kilder er, og hvordan de blir brukt, er det relevant å se på inndelingen. Kildene kan deles inn på flere måter etter egenskaper. De kan deles inn i naturspor og menneskeskapte spor. Eksempler på naturspor kan være spor etter naturkatastrofer, mens menneskeskapte spor kan være bøker, musikk og redskaper. En annen inndeling er i såkalte tause og talende kilder.

Talende kilder er de spor som formidler et bevist budskap, og meddeler noe med symboler som tekst, tegn, lyd og bilder. De forteller noe utover seg selv ved hjelp av symboler som overbringer budskapet. For eksempel kan bilder gi oss informasjon om opphavsmannen, hans holdninger og oppfatninger. Malerier kan fortelle oss hvordan kunstneren forestiller seg personer, hendelser og objekter. Skriftlige tekster kan gi oss informasjon om historiske forhold som har skapt dem

Talende kilder kan være normative eller berettende.
Normative kilder er lover, regler, traktater, partiprogrammer og målsettinger. Disse kildene forteller noe man ønsket å oppnå eller hvordan opphavpersonene bak kildene tenkte. De forteller oss ikke noe om hvordan dette fungerte i virkeligheten, for eksempel om lovene og reglene ble fulgt. Viktige spørsmål som normative kilder stiller er: Hvorfor lagde man denne loven eller disse reglene, eller hvorfor lovte man akkurat dette? Hva forteller dette om behov, holdninger og ideer hos menneskene på denne tiden?

Berettende kilder forteller om noe som har skjedd i fortiden. Eksempler kan være litterær tekst, rapport, regnskap, folketelling, foto, film og bildekunst. De vil fortelle oss noe om faktiske forhold. Disse beretningene dekker et bredt spekter av utsagn om det som har hendt i fortiden. Likevel behøver ikke disse å være troverdige, de må underlegges en kildegransknings prosess hvor troverdighet og opphav vurderes.

Tause kilder er spor som ikke har budskap utover seg selv. De er rene levninger fra fortiden. Eksempler er gjenstander og objekter som mynt, koffert, gevær, fabrikkpipe eller et par briller.

Kildegransking er betegnelse på en praktisk fremgangsmåte der man rekonstruerer historie. Man analyserer og sammenligner kilder og prøver om kildematerialet bekrefter antagelser. Det som er grunnlegende med kildebruk er at de er rester eller deler av en større helhet. Manglende deler av helheten er borte for godt, og rekonstruksjonen av fortiden vil basere seg på det tilgjengelige kildematerialet. Rekonstruksjonen vil dermed ikke kunne fortelle oss om alle faktiske forhold rundt historiske hendelser, men om noen sider av denne. Det er viktig å være klar over dette når man skal trekke slutninger om fortiden ut ifra historiske kilder som finnes tilgjengelige.

I praksis kan framgangsmåten for kilegranskning variere. Likevel kan vi dele kildegranskning inn i ulike trinn:

1. Kartlegging og avgrensning av relevante kilder
2. Kildeobservasjon og opphavbestemmelse
3. Innholdsbestemmelse
4. Brukbarhetsbestemmelse

1. Man begynner med å lage seg en forestilling om hva man vil vite om fortiden. Videre finner man ut hvilke kilder som er tilgjengelige og av betydning for å besvare spørsmålet. Her er det viktig å få oversikt over hva som finnes av relevant kildemateriell før prosjektet settes i gang. Deretter er det nødvendig å kartlegge hvor kilder finnes, dette forutsetter ofte bruk av biblioteker, museer, arkiver, kataloger, håndbøker, bibliografier, brev, aviser osv. Det er nødvendig å vurdere om noe tyder på at den mulige kilden ikke er ekte. 

2. Kildematerialets egenskaper må observeres og kritisk analyseres. Dette gjør man ved å stille fundamentale spørsmål om bakgrunnen til kilden. Spørsmålene vil hjelpe oss å finne informasjon om når og hvor kildematerialet ble til, hvorfor det ble til og hvem som laget det. Her blir det nødvendig å vurdere nøye kildens datering, lokalisering, om den er fullstendig eller er den redigert, er det noe som tyder på at den mulige kilden ikke er ekte. Noen kilder vil det være mulig å lese mye informasjon ut av, mens andre mindre. Etter at opphavet blir bestemt kan kildens brukbarhet og relevans vurderes. Kildenes verdi vil avhenge av hva det er vi ønsker å finne ut om fortiden.

3. Med innholdsbestemmelse menes tolkning av talende kilder ved å finne meningsinnholdet. Målet er å finne meningen og budskapet som opphavspersonen ville formidle, og hvordan man forventet at budskapet ble mottatt av målgruppen. Det historiske materialet domineres av skriftlige kilder, dette forutsetter kunnskaper om datidens språklige nyanser og konteksten de ble laget i. Bilder og kunst kan i prinsippet tolkes på samme måte gjennom kjennskap til datidens kunstneriske utrykk og kontekst. Dersom man skal tolke kilder ut fra nåtidens perspektiv vil man få feil bilde av meningen og budskapet bak. Derfor er det viktig å kjenne til opphavsmiljøet. 

4. Det siste trinnet i kildegranskingen er å vurdere hvor brukbar en kilde er for å besvare spørsmål som stilles om fortiden. Sentralt for vurdering av tause kilder blir å kartlegge opphavsbestemmelsen mens for talende kilder er det nødvendig å foreta innholdsvurdering i tillegg. Når beretninger brukes som kilde må de utsettes for en indre kildekritikk for å finne ut hvor troverdige de er. I kontrast til dette står tause kilder hvor opphavbestemmelse vurderes gjennom ytre kildekritikk. Her stilles det flere kritiske spørsmål for å vurdere hvor pålitelig en kilde er. De viktigste spørsmålene kan samles i følgende punkter:

• Spørsmålet om kildens nærhet i tid. Her vurderes beretningens nærhet til det den forteller om. En kilde kan oppstå samtidig med begivenheten eller den kan være skapt senere. Dette kan være av betydning for opplysninger som hentes fra kilden. Vanligvis blir beretninger mer detaljerte og presise jo nærmere de er begivenheten i tid. Hukommelsen svekkes etter hvert som tiden går, samtidlig blir det vi husker påvirket av ny hendelser. Derfor blir beretninger som er skapt senere i tid mer omtrentlige og upresise.

• Neste viktige spørsmål er om kilden er førstehåndsberetning eller andrehåndsberetning. Med førstehåndsberetning menes en kilde der opphavsmannen forteller om sine egne opplevelser eller inntrykk. En andrehåndsberetning er en kilde der opphavsmannen gir opplysninger eller synspunkter om noe fortelleren selv ikke har observert eller vært til stede under, men gjengir informasjonen som han/hun har fått fra andre mennesker eller kilder. Vanligvis bør førstehåndskilder foretrekkes før andrehåndskilder, men er andrehåndskilden det eneste tilgjengelige materialet må den utsettes for en grundig kritisk vurdering. Beretninger blir mindre detaljerte og feilene flere etter hvert som man kommer lenger ut i overleveringskjeden. Likevel kan noen ganger andrehåndskilder foretrekkes før førstehåndskilder. Mennesker har ulik evne til å observere, huske og fortelle. Noen vil ha mindre kunnskaper angående begivenhetene de vitner om enn andrehåndskilder som kan ha en større forståelse for omstendighetene rundt de aktuelle begivenhetene. På denne måten kan andrehåndskilder fortelle oss noe mer enn førstehåndskilder.

• Et annet kritsk spørsmål kan stilles ved kildenes selvstendighet. Kilder kan bygge på hverandre der den ene mer eller mindre overtar form og innhold fra den andre. Ved å sammenligne kildenes innbyrdes forhold kan vi skille mellom primære og sekundære kilder. En kilde er sekundær når den bygger på andre kilder, mens en primær kilde er det eldste bevarte historiske materialet som ikke er avhengig av eller bygger på andre kilder. Primærkilden er råmaterialet som man bruker for å lage sine beretninger om fortiden. Historiebøker og lærebøker er eksempler på sekundærkilder. Disse sekundærkildene kan bygge både på primære og andre sekundærkilder. Den nye historiske kunnskapen er avhengig av oppdagelse av nye primærkilder og en ny tolkning av de kjente kildene. For å avgjøre kildens brukbarhet og kvalitet er det klart at man må foretrekke primærkilden hvis den kan brukes for å besvare spørsmål om fortiden. Det er en regel at jo nærmere en beretning står sitt objekt, det vil si det den forteller om, jo større er muligheten for at den er pålitelig.     

• Siste spørsmålet vi berører i dette avsnittet er:hva er rollen til opphavspersonen i saken hun/han beretter om? Opphavspersonens rolle kan være avgjørende for hvordan en hendelse gjenfortelles. Enkeltmenneskets egne interesser eller sterke følelser kan påvirke hva som blir observert og hvordan en begivenhet blir gjenfortalt. Her kan det være viktig å vurdere ulike forhold ved opphavspersonen som for eksempel fysisk plassering i forhold til begivenhet, frivillig eller tvunget tilstand, konsentrasjon, helse tilstand under observasjonen osv. For å sikre kildens brukbarhet og troverdighet kan det være aktuelt å sammenligne med andre kilder som er tilgjengelig. Samme begivenhet kan bli betraktet annerledes gjennom andres øyne. 

Film er menneskelig spor fra fortiden. Den kan brukes som historisk kildemateriell i rekonstruksjonen av fortiden akkurat som gjenstander, bilder og tekster. Når man velger å bruke film i historieforskningen og historieundervisningen kan den utsettes for en systematisk kildekritikk. Framgangsmåten i granskingen av film vil i utgangspunktet basere seg på de grunnleggende trinn som brukes i granskingen av andre kilder slik beskrevet ovenfor. Spørsmål om opphav, egenskaper, innhold, troverdighet og brukbarhet vil være sentrale i denne analysen.

Film kan brukes som levning og beretning. Vanligvis når film brukes som levning ønsker man å undersøke sosiale og kulturelle forhold. Her kan man stille spørsmål:
Hva er produsentens hensikt med filmen?
Hvordan gjenspeiler filmen samfunnsforhold på tiden den ble laget i?
Hvilke holdninger og kulturelle verdier kommer til utrykk i filmen?
Hvordan reagerte publikum på filmen da den kom ut?

Som nevnt tidligere kan film utsettes for samme framgangsmåte som kildegranskning av andre levninger. Kildens opphavsituasjon kan man analysere gjennom forskjellige tidsaspekter ved filmen.

1. Handlingstid. Spørsmålet som stilles her er: Når utspiller handlingen i filmen seg?
   
   
2. Produksjonstid. Når ble filmen til? Hvem har produsert den og hvor ble den laget?
   
   
3. Visningstid. Her undersøkes mottakelse som filmen fikk både av kritikere og publikum. Mottagelsen som en film får kan påvirkes av da tidens behov, ideer og holdninger som deles av mange individer i en kultur. Premierepublikum vil tolke filmen annerledes enn oss fordi vi lever i en annen tid. Her kan vi undersøke resepsjonshistorie, dvs. hvordan filmen fungerer når den settes opp på nytt i en annen tid?

Film kan brukes i historieundervisningen som beretning. Når en film brukes som beretning vil man undersøke innholdet eller det den forteller. Eksempler på film som brukes som beretning er dokumentarfilm. Denne typen film har til hensikt å dokumentere og bevise en sak ved bruk av bilder, biter fra forskjellige film, intervjuer med vitner og tekst som knyttes sammen av en kommentator. Produsentene av en film bruker også effekter som lyd, kameravinkel og musikk for å forsterke de poengene de ønsker å fremheve. Det er viktig å foreta en kritisk diskusjon av filmens vinkling og påvirkning. Gjennom en slik analyse kan vi avsløre filmer som har til hensikt å formidle propaganda der politiske og ideologiske budskaper blir spredt. 

Spillefilm/fiksjonsfilm kan også brukes som en berettende kilde. Mange spillefilmer handler om historiske personer og hendelser som er fremstilt på en troverdig måte. De kan brukes i historieundervisningen for å gi en opplevelse og innsikt i historiske emner. Siden spillefilmene er fiktive er det viktig å diskutere filmens vinkling og stille spørsmål om filmens troverdighet. Spørsmål vi kan stille her kan være om materielle forhold som arkitektur, klær, våpen, mat og andre redskaper kan gi et troverdig bilde av fortiden. Vi kan analysere sammensetning av folk, og om de snakker og oppfører seg slik datidens mennesker gjorde.

Vurder videre i hvilken grad hendelser i filmen er i samsvar med historiske fakta. Holdninger og adferd som kommer frem i filmen må settes opp mot det vi vet om datidens mennesker. En annen måte å analysere spillefilmenes troverdighet på kan være ved at vi samler flere kilder om tema og setter de opp mot hverandre. Vi kan undersøke hva som står i skolebøker om et bestemt tema, men også i andre relevante dokumenter, filmer og bøker som finnes for eksempel på biblioteket. Her kan vi undersøke om de ulike kildene skiller seg fra hverandre eller om innholdet samsvarer. Dersom kildenes innhold ikke samsvarer med hverandre forsøker vi ikke å forene dem til en tolkning som faller midt i mellom. Dette er fordi en slik behandling av kilder kan gi en feil fortolkning av fortiden. 

Under har vi satt opp noen spørsmål som kan stilles eleven i etterkant.

Kartlegging og avgrensning av relevante kilder
Hva slags spor er dette?
- redskaper, våpen, skjelettrester, hulemalerier, kunstgjenstander, lover, aviser, dagbok, skjønnlitteratur, bilder, film osv.

Hva slags kildetype er det? Er sporet stum eller talende?
- vurdering av talende kilder som for eksempel bilder, film, muntlige eller skriftlige beretninger.
- vurdering av stumme kilder som for eksempel skjeletter, redskaper, bygninger, gravhauger, våpen.

Hvis levningen er talende har den en eller flere beretninger?
Beskriver beretningene faktiske forhold eller er de normative og forteller om hvordan noe bør være?

Opphavsbestemmelse
Når er kilden fra?
Hvordan ble den til?
Hvem har laget kilden?
Er den fullstendig eller redigert?
Hvorfor ble den til?

Innholdsbestemmelse
Hva forteller kilden om?
Hva er meningen i teksten? Er det en skjult mening som kan leses mellom linjene?
Hva sier kilden om de historiske forholdene som skapte dette materialet?
Hva forteller kilden direkte om opphavspersonen?
Hva slags språk ble brukt?
Hvor sannsynlig er innholdet i kilden?

Kildens pålitelighet
Hvor pålitelig er kilden som historisk kilde?
Er kilden ekte?
Er kilden riktig datert og lokalisert?
Dersom kilden er oversatt er det gjort riktig slik at meningen er bevart?
Er kilden fullstendig, eller er den redigert?
Kan kilden fortelle oss noe selv om den skulle vise seg å være lite pålitelig?

Brukbarhetsbestemmelse
Er kilden skapt under den tiden den ønsker å si noe om eller senere? Hvor lang er eventuelt avstanden i tid?
Er fortelleren et øyenvitne, eller er det en andrehåndsberetning?

Spørsmål kan stilles ved kildenes selvstendighet. Er kilden primær eller sekundær? 
Hva er rollen til opphavspersonen i saken hun/han forteller om? Hvor oppholdt opphavspersonen seg under den omtalte hendelsen? Hadde han/hun egne interesser i saken?

Avsluttende kontrollspørsmål til egen kildegranskning

Hvor nyttig er kildematerialet for å besvare eller belyse problemstillingen din?
Finnes uavhengige sammenlignbare kilder som forteller om de samme forholdene?
Er kilden i samsvar med andre kilder om samme fenomen og samme tidsperiode?
Belyser beretningen(e) andre forhold enn bare de som er knyttet til problemstillingen din?

Blom, Kari & Helle, Knut. 1997.
Historie –hva, hvordan, hvorfor? Fagdidaktisk innføring. Fagforlaget Vigmostad Bjørke AS. 

Bøe, Jan Bjarne & Ekle, Halvor. 1980.
Historisk metode og kildekritikk. Kildesamling. Aschehoug.

Lund, Erik. 2009.
Historiedidaktikk. En håndbok for studenter og lærere. Universitetsforlaget AS, Oslo

Historie Påbygging. Arbeidsportal: